Drikkesignalene i omgivelsene er lette å undervurdere. Alt det rundt deg som former forventningene før du har rukket å bestemme deg for noe. Musikk er det opplagte eksempelet. Det som fikk meg til å stoppe opp ved denne studien: koblingen mellom festmusikk og alkoholtekster kan forutsies ut fra lyden alene. Ingen tekstlesing, ingen sjangermerking. Bare lydprofilen.

Hva de gjorde

Forskere analyserte 6 110 sanger fra Billboard Hot 100, utgitt mellom 1959 og 2020. For hvert spor hentet de ut lydtrekkene Spotify allerede har regnet ut: danceability, speechiness, energy, valence, acousticness, liveness, instrumentalness, loudness, tempo og mode. Så testet logistiske regresjonsmodeller hvilke av dem som forutsa om teksten inneholdt alkoholreferanser.

Rammeverket er Uses and Gratifications Theory: folk velger medier aktivt, for å dekke psykologiske og sosiale behov. Premisset til forfatterne er at festkontekster trekker mot en bestemt lydprofil og mot alkoholtekster samtidig. Ikke med hensikt. Bare fordi begge deler tjener den samme sosiale funksjonen. Stemmer det, må lyd og tekst opptre sammen i et systematisk mønster.

Det gjør de.

Hva de fant

Alkoholreferanser dukket opp i 16,1 % av sangene. Andelen steg tydelig gjennom de 60 årene.

Disse lydtrekkene ga høyere odds:

  • Danceability (OR = 1,35) - sterkere beat, tydeligere rytme
  • Speechiness (OR = 1,39) - vokaltunge, rap-nære spor. Sterkeste enkeltprediktor i hele materialet
  • Liveness (OR = 1,09) - hørbar publikumsenergi i opptaket
  • Positiv valence (OR = 1,11) - lyst, oppløftende
  • Dur-toneart (OR = 1,18) - moll trekker unna

Acousticness (OR = 0,82) og instrumentalness (OR = 0,85) gikk motsatt vei. Loudness, tempo og energy slo ikke ut i det hele tatt.

Hva det betyr

Legg trekkene oppå hverandre, og du har festlåten: dansbar, vokaltung, publikumsaktig, lys i stemningen, i dur. Ingen overraskelse der. Men oddsratioer i et materiale på 6 000 hits er vanskeligere å krangle med enn en magefølelse.

Det uventede ligger i det som ikke slo ut. Loudness, tempo, energy - null signifikans. Det er altså ikke intensiteten som skiller. Det er det sosiale i lyden: stemmekarakter, rytme, liveenergi.

Speechiness er tallet jeg kom tilbake til flere ganger. Hip-hop og rap nevner spesifikke drikker oftere enn noen annen sjanger, og de ligger også høyest på Spotifys speechiness-skala. Sjanger står ikke i modellen, men speechiness fanger mye av det samme.

Liveness er verdt å stoppe ved også. Sanger som høres ut som liveopptak - publikumslyd, sceneenergi - nevner alkohol oftere. Logisk nok: konserter, klubber og utesteder er steder folk drikker. Musikken som fanger den sosiale energien fanger visst også språket rundt den.

At andelen vokser over seks tiår handler nok mest om sjangerskifter, ikke om en generell kulturell dreining. Perioden går fra 1959 til 2020, og det er nettopp da hip-hop flyttet seg fra randsonen til å bli den dominerende kommersielle formen.

For deg som lytter er dette bakgrunnsstøy, ikke en advarsel. En spilleliste bygget rundt høy danceability og positiv energi inneholder nok flere alkoholreferanser enn du ville gjettet mens du sitter midt i samtalen.

Forskerne har et praktisk mål: et overvåkingsverktøy som skanner store musikkbibliotek og flagger sanger for tekstgjennomgang, uten at noen må sjekke manuelt. Nyttig for folkehelsearbeid. Men modellen er ikke validert for den bruken ennå, og Billboard-lista er skjev - bare kommersiell mainstream kommer med.

Én begrensning betyr mer enn de andre. Studien skiller ikke mellom sanger som glorifiserer drikking og sanger som nevner den i forbifarten. To ganske ulike former for eksponering. Og studien sier ingenting om atferd - alt her er korrelasjon - så det skillet står fortsatt åpent.

Kilde: Alcohol and Alcoholism, 10.1093/alcalc/agag041