Den graden av selvinnsikt venter man seg ikke hos folk som står midt i psykiatrisk behandling. Antakelsen går som regel motsatt vei: at problematisk drikking og emosjonell innsikt ikke går hånd i hånd, at folk i krise enten ikke ser koblingen til sitt eget humør, eller ikke er klare til å sette ord på den. Tolv unge voksne i et dagbehandlingsprogram sa noe annet. De satte navn på følelsene som drev dem til å drikke. De beskrev mekanismen. Og da forskerne la fram et konsept for en mobilapp som skulle foreslå alternativer akkurat i de øyeblikkene, svarte de fleste: ja, den ville jeg brukt.
Det er interessant i seg selv. Forbeholdet om utvalgsstørrelse kommer vi til.
Hva de gjorde
12 unge voksne, 18-25 år, rekruttert fra et dagbehandlingsprogram, ett nivå under full døgninnleggelse. Kravene for å bli med var ganske spesifikke: drikke minst én gang i uken, drikke seg full minst én gang i måneden, drikke nettopp for å håndtere negative følelser, og ha aktive symptomer på depresjon, angst eller begge deler.
Metoden var kvalitativ. Intervjuer én til én, i to deler. Først fikk deltakerne beskrive hva som drev dem til å drikke: hva de kjente på i forkant, hva de håpet skulle endre seg. Så la forskerne fram konseptet for en EMI-app (ecological momentary intervention), et mobilverktøy som skal fange opp øyeblikk med lavt humør og sug, og løfte fram et mestringsalternativ akkurat da. Og så: hva ville dere endret, hva mangler?
Hva de fant
Fire temaer.
Motivasjoner. Angst og depresjon toppet listen. Det var ventet, gitt utvalgskriteriene. Men skyldfølelse, ensomhet og andre ubehagelige følelser kom også opp. Det påfallende var presisjonen: emosjonell utløser, beslutning om å drikke, forventet utfall. Ikke vag stressavlastning. Målrettet selvmedisinering, og de visste det godt selv.
Sunn mestring. Spurt direkte klarte de fleste å ramse opp alternativer. Fysisk aktivitet, snakke med noen, distraksjon. Kunnskapen var der. Problemet var å få tak i den i selve øyeblikket.
App-konseptet. De fleste likte ideen. Det som gikk igjen, var at verktøyet er med i lomma: det føltes som et "trappetrinn ned", noe å støtte seg på i overgangen fra intensiv dagbehandling til løsere poliklinisk oppfølging.
Forslag. Konkrete: gjør det til et spill så folk faktisk holder ut over tid, rydd opp i navigasjonen, legg inn innhold som tilpasser seg den enkelte, bygg inn noe sosialt.
Hva det betyr
Tolv personer. Alle under aktiv psykiatrisk behandling, alle motiverte nok til å stille frivillig til et kvalitativt intervju. Det er en selvselektert gruppe, og entusiasmen deres for et app-konsept overdriver nok hvor mye folk flest faktisk ville brukt den.
Men bildet under er verdt å stoppe ved. Folk som drikker for å dempe angst og depresjon, i hvert fall i denne gruppen, vet ofte ganske godt hva de driver med. De fornekter ikke koblingen mellom humør og drikking. De kan sette ord på den. Gapet er mer praktisk: i sekundet suget slår til, er et glass det enkleste som finnes innen rekkevidde, og noe annet finnes ikke.
Det er nettopp det gapet en EMI prøver å lukke. Gi alternativet i rett sekund, ikke neste morgen i terapirommet.
Og så er det "trappetrinn ned". Psykiatrisk behandling går i nivåer: døgn, dag, poliklinisk, ingenting. Spranget fra tett klinisk støtte til å klare seg helt selv er bratt, og det er der i overgangen folk glipper. Et mobilverktøy laget for å stå mellom nivåene finnes ikke i stor skala ennå. Om det ville funket, vet ingen: denne studien samlet reaksjoner på et konsept, ikke data fra et virkelig produkt. Men de som ville hatt et slikt verktøy, vil tydeligvis ha det.
