Jeg har aldri helt kjøpt «drikker for å takle ting»-historien i sin enkleste form. Den forutsetter at stress driver folk mot alkohol, men mekanismen blir sjelden forklart. En ny studie med sanntidsregistreringer roter til bildet: der og da senker negative følelser faktisk sannsynligheten for å drikke. Det som overstyrer bremsen, er impulsivitet.

Hva de gjorde

Forskerne rekrutterte 366 unge voksne (64 % kvinner), alle med minst én episode med overstadig drikking (binge drinking) den siste måneden. Over 14 dager svarte deltakerne på EMA-undersøkelser (ecological momentary assessment) - korte registreringer som ble sendt til telefonen flere ganger daglig, i snitt rundt 5 ganger per dag. Hver registrering fanget humøret der og da, impulsive tendenser og nylig drikking.

Ved oppstart fylte de også ut et lengre spørreskjema om drikkevaner. På de dataene kjørte forskerne en LPA (latent profilanalyse), en metode som leter fram naturlige grupperinger i tallene i stedet for å presse folk inn i kategorier bestemt på forhånd. Så testet de med flernivåmodeller hvordan humør og impulsivitet der og da predikerte drikking. Først for hele utvalget, så innad i hver profil.

Hva de fant

Tre profiler skilte seg ut:

  • Lav overstadig drikking
  • Moderat overstadig drikking
  • Høy overstadig drikking

Alle deltakerne hadde drukket overstadig minst én gang den siste måneden. Dette er altså variasjon innenfor en gruppe som allerede er utsatt, ikke et generelt utvalg.

Lav/moderat. I begge gruppene predikerte negative følelser der og da lavere sannsynlighet for å drikke akkurat da. To sider ved impulsivitet trakk motsatt vei: urgency (å handle på sterke følelser) og sensation-seeking (å jage nye opplevelser) predikerte begge høyere sannsynlighet for å drikke. De to fungerte også som mediatorer og dempet bremseeffekten av det dårlige humøret. Kommer negative følelser og høy impulsivitet samtidig, blir bremsen overstyrt.

Høy. Her så mekanismen annerledes ut. Bare negative følelser holdt seg som signifikant prediktor, fortsatt i retning av mindre drikking. Impulsivitetssidene som drev drikkingen i de to andre gruppene, mistet all signifikans. Studien forklarer ikke hvorfor. Men drivkreftene bak høy overstadig drikking ser ut til å være så vidt forskjellige at de samme spakene ikke biter.

Hva det betyr

At stress demper drikking der og da, er mindre overraskende enn det høres ut som. Dårlig humør hemmer jo mye adferd - det krever energi å reise seg og skaffe en drink, særlig når du allerede er tom. Det urgency og sensation-seeking tilfører, er nettopp den energien: emosjonell kraft, pluss en retning å rette den mot. Sammen overkjører de det humøret holdt igjen.

Profilinndelingen er det jeg synes er mest interessant. For dem som drikker lett eller moderat overstadig, er impulsivitet den viktigste spaken. Og impulsivitet svinger. Du er mer impulsiv når du er sliten, oppspilt eller sammen med visse folk. Forfatterne nevner just-in-time adaptive intervensjoner, altså støtte levert akkurat i risikoøyeblikket. Det passer denne gruppen godt. For gruppen med høy overstadig drikking er dynamikken en annen, og de samme grepene vil neppe fungere. Der foreslår forfatterne motiverende intervju og kognitiv atferdsterapi (CBT) i stedet, noe som er logisk hvis mønstrene sitter dypere.

Ett forbehold: alle i denne studien hadde drukket overstadig den siste måneden. Mekanismene strekker seg ikke nødvendigvis til folk som drikker lettere og aldri havner der.

Kilde: Alcohol, Clinical & Experimental Research, DOI