Jeg leste denne studien fordi den måler noe jeg stadig kommer tilbake til: ikke hvor full noen er, men hvor full de tror de er. Gapet mellom de to tallene er der beslutningene tas. Her handler det om én bestemt beslutning: å kjøre. Men mekanismen forskerne følger, rekker lenger enn trafikksikkerhet. Haken er at den samme rusen som endrer tilstanden din, også endrer hvordan du leser den.

Hva de gjorde

En RCT - randomisert kontrollert studie - med 160 lavrisikodrikkere. Hver deltaker ble tilfeldig og blindet tildelt ett av tre mål-promillenivåer: lav (~0,025 %), middels (~0,055 %) eller høy (~0,085 %). Så fylte de ut spørreskjemaer på flere tidspunkter, både mens promillen steg og mens den avtok: hvor mange standardenheter de trodde de hadde drukket, hva de anslo promillen til, og hvor sikre de var på anslaget. I tillegg: hvor ruspåvirket de følte seg, og hvor skikket de følte seg til å kjøre.

Hva de fant

  • Anslag. Middelsgruppen (~0,055 %) traff best på antall drinker. Lavgruppen overvurderte, høygruppen undervurderte. Er rusen svak, følger du fortsatt med. Er du skikkelig påvirket, glipper regnestykket.

  • Før drikking. Før noen hadde tatt en eneste drink, var deltakerne som tilfeldig havnet i middels- og høygruppen allerede mer sikre på at de kunne kjøre over lovlig grense enn lavgruppen. Forskjellen i innstilling lå altså der før første slurk.

  • Mellanby-effekten. Da promillen falt, rapporterte høygruppen bedre kjøreevne enn middelsgruppen - med høyere faktisk promille. Studien kaller det Mellanby-effekten: rusen føles sterkere på vei opp enn på samme nivå på vei ned. Den som har passert toppen sin, føler seg mindre påvirket enn den som fortsatt stiger, ved nøyaktig samme promille.

  • Kjørebeslutningen. Logistisk regresjon viste at anslått promille og sikkerheten i anslaget - ikke hvor ruspåvirket man følte seg - i betydelig grad forutså om noen sa de ville kjøre. Variabelen som styrer beslutningen, er altså den som svikter mest ved høy rus.

Hva det betyr

De mest ruspåvirkede vurderer sin egen rus dårligst. Og beslutningen om å kjøre hviler på den vurderingen, ikke på hvordan rusen kjennes.

Regresjonen skjerper bildet. Det som forutså at noen ville kjøre, var ikke den følte rusen, men det anslåtte tallet og tilliten til det. Logikken er: «Jeg tror jeg ligger på X, jeg stoler på anslaget, så jeg kjører.» Er anslaget feil - og det er nettopp det dataene for høy promille viser - svikter logikken stille.

To forbehold. Deltakerne var lavrisikodrikkere i et laboratorium, ikke vanedrikkere med opparbeidet toleranse, så tallene lar seg ikke flytte rett over. Og utfallet er uttalte intensjoner, ikke hva folk faktisk gjør bak rattet. Mønsteret står seg likevel. Hva som skjer ute på veien, er fortsatt et åpent spørsmål.

Selvvurderingen svikter akkurat når rusen er på topp. Skal du vite hvor du faktisk er - toppen din, når den avtar - trenger du noe utenfor deg selv. Ikke følelsen. På en kveld der promillen kryper forbi det du hadde planlagt, er det nettopp «det går nok bra» som ryker først, ifølge dataene. AlcoBalance gir deg tallet: hvor du er på kurven nå, når toppen var, når du er klar igjen - noe å styre etter når følelsen er minst til å stole på.

Kilde: Journal of Safety Research, doi:10.1016/j.jsr.2026.05.009