Mesteparten av forskningen jeg leser på alkoholproblemer plasserer bedring inne i hodet på folk: viljestyrke, sug, triggere som utløser tilbakefall. Denne studien flytter spørsmålet ut av hodet. Den spør om postnummeret ditt også teller.

Hva de gjorde

Sekundæranalyse av data fra en randomisert klinisk studie om alkoholbrukslidelse (AUD). Ti forskningssteder i USA, 1 726 deltakere. Seks måneder etter avsluttet behandling målte forskerne hvor ofte folk gjorde ting som ikke handlet om alkohol - hobbyer, sosiale utflukter, hva som helst som ga dem noe annet å fylle tiden med. Så sjekket de hvor ofte deltakerne hadde høyt alkoholforbruk et halvt år etter det igjen, altså ved 12-månederspunktet.

I tillegg hentet de inn data om den økonomiske situasjonen i hver deltakers nærmiljø, og testet om den endret sammenhengen. Modellen heter Bayesiansk flernivåmodellering, og det betyr bare at de regnet på individnivå og nærmiljønivå samtidig, i stedet for å late som om alle bodde i samme strøk.

Teorien bak er Warren Bickels modell for "reinforcer pathology" (belønningspatologi). Grunntanken: folk med rusrelaterte utfordringer overvurderer små belønninger som ligger rett foran nesa (et glass i kveld) sammenlignet med større belønninger de må vente på - helse, sparepenger, relasjoner. Alkoholen fortrenger etter hvert alt annet som belønningskilde. Denne studien legger til ett poeng: hvis miljøet rundt deg ikke har så mye annet å tilby, har alkoholen lite konkurranse fra starten.

Hva de fant

  • Deltakere som var med på flere alkoholfrie aktiviteter 6 måneder etter behandling, hadde høyt alkoholforbruk sjeldnere ved 12 måneder.
  • Sammenhengen gjaldt ikke likt for alle. Den var merkbart sterkere blant deltakere som bodde i økonomisk vanskeligstilte områder.
  • Sammendraget oppgir ikke effektstørrelsen for moderasjonen, bare at den var signifikant. Så jeg kan ikke si hvor mange færre dager med høyt alkoholforbruk det faktisk er snakk om. Verdt å ha i bakhodet før noen leser dette som et presist dose-respons-funn.

Hva det betyr

Det som henger igjen hos meg, er moderasjonseffekten. Ikke hovedeffekten. At alkoholfrie aktiviteter hjelper på veien videre, er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende. At de hjelper mer når folk har færre ressurser rundt seg - der ble det interessant.

En mulig tolkning: i mer velstående områder finnes alternativene til å drikke allerede. Treningssentre, fritidstilbud i nærheten, sosiale møteplasser som føles trygge, mer ledig tid. Da har et ekstra "gjør noe annet" mindre å hente. I fattigere områder er de alternativene sjeldnere fra start, og da veier det tyngre å faktisk oppsøke noe alkoholfritt. Poenget er ikke at folk i vanskeligstilte områder trenger mer viljestyrke. De har nok bare færre alkoholfrie belønninger å velge mellom, og de som finnes, betyr mer.

Så forbeholdet. Dette er en sekundæranalyse, ikke en studie bygget fra bunnen for å teste akkurat dette spørsmålet. Omvendt årsakssammenheng er en reell mulighet: folk som allerede er godt på vei, har gjerne mer overskudd til å gjøre ting i utgangspunktet. Det opphever ikke funnet. Men jeg ville behandlet det som en hypotese verdt å teste direkte, ikke som et ferdig bevis.

Holder mønsteret seg, er det et rimelig argument for å regne tilgang til alkoholfrie møteplasser og fritidstilbud som en del av selve grunnmuren i endringsprosessen, særlig i lavinntektsområder. Ikke som et valgfritt tillegg oppå den kliniske behandlingen.

Kilde: Journal of the Experimental Analysis of Behavior, DOI